I går kveld kom jeg plutselig til å tenke på min barndoms godteri, knekk. Med seks barn i huset på 60-tallet var godteri en skjelden vare, om ikke ukjent. Vårt godteri var hjemmelaget av mine eldre søsken, og da som oftest når mor og far skulle bort på besøk og vi barna var hjemme alene. Den gangen var det ingen som tenkte på at dette kunne være farlig varmt å håndtere for små barnehender.
Jeg laget en miniporsjon i går kveld og det satte meg rett tilbake til barndommen, en sorgløs, fin og glad tid. Min søster så dette på Snap, og var på telefonen til meg omgående. Vi mimret lenge.
For å lage dette, så smelter du smør i setekepanna og tilsetter sukker. I det det begynner å få litt farge tilsetter du H-melk og lar det koke inn under stadig omrøring til det blir karamellbrunt. Hell massen over på bakepapir og la det kjølne. Dersom du tilsetter finhakkede mandler blir det akkurat som knekken i Dajmsjokolade. I min barndom tilsatte mine søsken noen ganger litt havregryn kan jeg huske.
Jeg tenker at jeg vil lage dette sammen med barnebarna en dag for å inteodusere dem min barndoms godteri.
Ingrid Tunheim 
Kan huske smaken !
Og som du sier, idag er dette nok sjeldent blant barn som vokser opp idag……
Tror ikke jeg hadde turt å spise deg idag, pga av plomber som stadig detter ut..hahhahaa
Vel, ikke vil jeg spise deg Ingrid, men DET !
Jeg sidder og bliver helt lækkersulten 🙂 Den slags lavede vi ikke hos os (vi fik af og til købeslik, men kun en lille smule pr. barn), men jeg kan huske at vi sommetider lavede karamel hos naboen. Jeg er sikker på at dine børnebørn vil elske at være med til at lave deres eget slik!
Det var kjekt å mimre litt over svunnen tid.
Fikk vann i munnen da jeg så knekken du hadde laget. Det er så utrolig god. Det hører til en svunnen tid.
Ja, det er svunnen tid, men gøy å mimre.
Ååå, så flink du er til å finne på nye spennande ting å lage.
Og denne er del av mi historie også.
Eg har ofte tenkt på at det var rart mamme torde å la oss lage karameller når
ho var borte…
Takk for at du deler.
Ingen tenkte den gangen på at det var farlig med varmen og komfyren. Altfor mye er farlig nå om dagen, synes jeg.
Herlig. Jeg lager slikt til jul, da blir mine voksne barn lykkelige! Og så synes jeg det er godt at jeg vokste opp i en tid da det var lov å prøve og dermed lov å mestre. Jeg mener bestemt at det gjør noe med barn som vokser opp med konstante advarsler: «Pass deg», «Vær forsiktig», «Du kan slå deg!» osv. Vi skal unngå det som kan bli katastrofalt, men det må da være mulig uten å bruke barnas barndom uten å luke av dem all naturlig tiltakslyst og utforskertrang…? (Og ekstra underlig blir det når de samme barna noen år senere kalles late og tiltaksløse…hvor har de lært det, skal tro?)
Ja, du har fullstendig rett etter min mening også.