Det er en skikkelig vanskelig oppgave å være pårørende. Det er ikke ofte jeg deler så mye helt privat her på bloggen, ja, personlig, men ikke privat. Det skal jeg gjøre i dette innlegget.
Min mann fikk en veldig alvorlig kreftdiagnose for 12-13 år siden og fikk estimert 2-5 år igjen å leve, men etter en eksperimentell behandling lever han fortsatt og er kreftfri.

Ja, han er kreftfri og det er en stor seier i seg selv, men. Ja, her kommer et stort MEN. Så kom alle senskadene etter cellegiften, som ikke bare tok livet av kreftcellene, men også ødela mange andre ting.
Han har nesten ikke en eneste dag hvor han ikke har vondt et sted og det varierer fra dag til dag. Det hjelper heller ikke akkurat at alderen stiger og våre særegenheter vokser i takt med dem. Både hans og mine. Skikkelig hodepine, verk i kjeve og tenner, sviende øyne, problem med mage og tarm, plutselige smerter i ledd og muskulatur, ødelagte nervebaner, ja, alle mulige varianter. Og smertene er helt uforutsigbare. De dukker bare plutselig opp uten varsel.
Jeg kan stå i dusjen og min mann kommer fornøyd inn og sier, “vi drar etter frokost“. Når jeg en halvtime etterpå kommer inn på kjøkkenet sitter han med kaffen og er plutselig helt slått ut og orker ikke og vi må avlyse, eller jeg dra alene. Å planlegge noe som helst er nesten umulig.
Jeg synes det er skikkelig vanskelig å være pårørende. Det er vanskelig for venner å invitere oss, for plutselig kommer vi ikke, eller jeg kommer alene. Vi kan heller ikke bestille konsertbilletter, reiser ol, eller avtale aktiviteter med venner og familie. Jeg har ikke tall på hvor mange flyturer, hotellrom, selskaper, middager og billetter vi har kansellert. Nå har vi sluttet å kjøpe billetter på forhånd.
Det er vanskelig å forstå, også for meg av og til, at det er mulig for ham å klippe plenen, vaske bilen og gjøre andre ting i hjemmet. Han ser jo frisk og fin ut for omgivelsene, men saken er at han må gjøre tingene i eget tempo og når kroppen tillater det.
Det er vanskelig og utfordrende for meg, for dette påvirker meg og min hverdag i så til de grader. Det er ikke slik jeg ønsker å leve livet mitt. Jeg gjør så godt jeg kan og prøver å fokusere på de små og enkle gledene og å være takknemlig. Det meste av tiden går det fint, men noen ganger blir jeg bare så lei og må virkelig grave dypt. Etter alle disse årene har jeg jo fått en del erfaring og vet at stien går videre, men troen på, og håpet om, at livet før kreften skal komme tilbake er der ikke lenger. Dette er nå mitt liv.